Blogg: Sirkulær teori og praksis

Sirkulær økonomi??

La det være helt klart at økonomien overhodet ikke er sirkulær. Fortsatt kastes, eller i beste fall material- eller energi-gjenvinnes, ufattelige mengder brukbare bygningsdeler fra riving av norske bygg - hver eneste dag. Den primære grunnen til denne kontra-intuitive praksisen er at det sjelden er lønnsomt for en som river å bruke arbeidstimer på å demontere, transportere og lagre byggevarene uten at det står en kjøper klar i andre enden. Heller ikke er det nødvendigvis lønnsomt for en som bygger å kjøpe brukt hvis det blir for krevende på grunn av ekstra prosjektering, «off-piste» anskaffelsesprosedyrer og kvalitetssjekk av byggevarene.

Nye byggevarer er for billig! Og norske arbeidstimer er dyre. En gang på 1950/60-tallet krysset man grensen for kostnadseffektiviteten i å bruke arbeidstid på å økonomisere med materialer. Dette fikk konsekvenser for ressursbruken så vel som for arkitekturen. Både i prosjektering, utførelse og drift ble det etter hvert vanskelig å argumentere for nytten i å spare på materialer gjennom å bruke mer tid på detaljert prosjektering og lure løsninger på byggeplass. Og etter bygget er ferdig; jevnlig vedlikehold, reparasjon av slitte deler og ombruk. Situasjonen har ikke blitt bedre: I dag tar vi oss ikke engang bryet med å rydde byggeplasser for splitter nye feilbestillinger eller overskuddsvarer; vanligvis er det enkleste å skrote dette som avfall heller enn å levere det tilbake til produsent eller ivareta materialene på annet vis.

Lovverket er heller ikke spesielt godt sydd sammen for å lukke kretsløpene. For å flytte en vare fra bygg A som skal rives til nybygg B, kan man ende opp med å manøvrere seg gjennom forskrifter knyttet til avfall og forurensning på den ene siden, og på den andre siden krav til produktkontroll, CE-merking og ev. lovverk knyttet til byggherrerollen og offentlige anskaffelser. Markedet er stadig vekk rettet inn mot lineær bruk og kast tankegang, noe som gjør det utfordrende å gjennomføre rive- og bygge-prosesser på tvers av etablerte normer. En viktig driver for ombruk i dag er imidlertid viljen til å redusere klimabelastninger knyttet til materialbruk i bygg. Spørsmålet er hvordan vi kan dra nytte av den drivkraften for å redesigne prosesser og rutiner knyttet til materialflyten for byggevarer?

Tilgjengeliggjøring av riveavfall

Selv om ombruk av byggevarer ikke passer i alle prosjekter, så er det et lavterskel-tiltak å tilgjengeliggjøre riveavfall for andre som kan være interessert. Før riving av Ruseløkka skole i Oslo, ble bygningsdeler som var mulig å demontere på forhånd annonsert for gratis «selvplukk» på Finn.no. Dette var et tilbud som gikk til registrerte foretak med ansvarsrett for byggearbeider, og på denne måten ble blant annet et stort antall gamle fyllingsdører berget. Arkitektene som har tegnet den nye skolen, har på sin side prosjektert inn brukte trebjelker, tegl og naturstein i nybygg og uterom. Dette tas hånd om som del av riveentreprisen, og lagres på tomta. Ombrukskartlegging og plan for reduksjon av avfall er et miljøtiltak i rehabilitering og riveprosjekter som også gir poeng-uttelling i Breeam. Det kan gi bedre ressursutnyttelse internt i prosjekter og bidra til å skape arbeidsplasser og kreative løsninger eksternt.

Bygge nytt av brukt

Som medarbeider på konseptstudie for Ragn-Sells nye nullutslipps gjenvinningsanlegg, deltok jeg på FutureBuilts sirkulære studietur til Nederland i april. Der besøkte vi en rekke inspirerende bygg hvor arkitektene hadde inkludert en høy andel brukte materialer så vel som prinsipper for kretsløpstenking ved prosjektering. Spørsmålene i bakhodet dreide rundt hvordan vi anskaffer lokale materialer med god nok kvalitet, og hvordan vi kan komme over i større skala og industrialiserte løsninger. På Eikhaugen vurderes overlystak med brukte vinduer og bærekonstruksjoner i off shore-stål. Bruktmarkedet er ikke som andre markeder, og man må være mer offensiv for å lete opp passende ingredienser til materialpaletten. Timing er vesentlig. Hvis aktuelle byggevarer dukker opp, er det kjekt å ha lagerplass fram til byggestart. Og prosjekteringen må tilpasses tilgjengelige komponenter, ikke omvendt.

Informasjon og salg

3. partsaktører kan spille en viktig rolle gjennom å tilrettelegge og formidle bygningsdeler for salg. Våre naboland Sverige og Danmark har sine salgssteder på nett, og i Nederland etableres databaser også for bygningsdeler i bygg som er planlagt revet. I Oslo satser Resirqel på ekstraksjon og redistribusjon av brukte materialer såvel som overskuddsvarer fra byggeplass, og jobber målrettet med å oppskalere ombruk i et profesjonelt marked. Videre popper stadig nye bruktbutikker opp landet rundt. Men hei - vi burde jo hatt en samle-portal for alt dette, slik at man enkelt skaffer seg oversikt over tilgjengelige brukte byggevarer i sitt distrikt. Burde ikke dette egentlig være et offentlig ansvar? Hvis politikerne våre mener alvor med at vi skal over på nullutslipp og sirkulære løsninger, kunne f.eks. ENOVA bidra til formidling av informasjon om materialmengder og om hvor/når riveprosjekter finner sted.

Produktkontroll

En vanlig innvending mot brukte materialer er at de vanligvis mangler den form for dokumentasjon og garantier som følger nye byggevarer. Når det gjelder innhold av helse- og miljøfarlige stoffer må dette selvfølgelig tas hånd om, og verstingstoffer lukes uansett ut gjennom miljøsanering. Verre er det kanskje med dokumentasjon av andre typer egenskaper. Derfor er det ekstra spennende at noen aktører nå går opp løypa for enkelte materialer slik at bruktalternativet gjøres tryggere. I Norsk Stålforbunds DesignPilot-prosjekt er det utviklet en standardisert metode for kvalitetssikring av brukt stål. Og i Danmark har bedriften Gamle Mursten etablert en egen prosedyre for CE-merking av gammel tegl, i tråd med EUs regelverk. Spørsmålet er hva som skal til for å overføre denne form for kontrollrutiner til alle materialgrupper?

Samarbeid og innovasjon

Jeg tror samarbeid med bransjeorganisasjoner er en god vei å gå. Ombruk og ombrukbare byggevarer kan i utgangspunktet - naturlig nok - møte motstand fra produsenter og leverandører fordi det bremser salg av nye produkter. Men i kombinasjon med å utvikle nye forretningsmodeller basert på sirkulært forbruk, vil man kanskje se vinn-vinn løsninger. Circle house i Danmark er en satsing som forbinder tre av landets ledende tegnestuer innen sirkulærøkonomi med leverandører som ønsker å satse på å utvikle ombrukbare løsninger for blant annet betongelementer. Aktører som velger ta ansvar for en større del av materialsyklusen kan på sikt dra nytte av å få materialstrømmen i retur, så vel som økt kompetanse om hvordan produktene faktisk fungerer der ute.

Hvem tar stafettpinnen?

Mange små og store skritt kan tas av byggherre, rådgivere og utførende i byggesaker. Videre kan myndighetene tilrettelegge for en juridisk ryddesjau slik at man ikke snubler i utilsiktede vanskeligheter i strid med overordnede målsetninger i avfallspyramiden. Kanskje også vurdere en sentral etat for formidling/ informasjon og dokumentasjon? EU går foran: I Bulgaria er en viss - og økende - prosentandel materialgjenbruk nå forskriftskrav for nybygg finansiert med offentlige midler. Og i Belgia er det opprettet en institusjon som skal utvikle sertifiseringsprosedyrer for brukte byggevarer. Også økonomiske insentiver gjennom f.eks. forbildeprogrammer og støtte til leverandørutvikling, vil kunne få fart på den sirkulære agendaen. Slik kan vi komme over fra buzz-words til industrialisert virkelighet.

Denne teksten er en del av en serie skrevet i FutureBuilt-bloggen. Forfatter er Anne Sigrid Nordby, sivilarkitekt med doktorgrad på tema; Prosjektering for ombruk og gjenvinning. Hun har allsidig kunnskap og erfaring innen miljøvennlig byggeri og materialvalg, og har jobbet med undervisning, forskning og formidling. Nå ansatt i Asplan Viak som miljørådgiver, med bl.a. praktisk miljøkartlegging og mulighetsstudier for ombruk ifm rehabiliteringer/ riving, samt utredninger og innovasjonsprosjekter knyttet til sirkulær økonomi.